Jeg liker å være singel, tror jeg..
Det er ingen som ringer meg til alle døgnets tider. Jeg kan dra impulsivt på tur uten dårlig samvittighet overfor den andre delen av et forhold. Jeg er fri! Jeg har en mindre å ha dårlig samvittighet overfor når jeg neste år prioriterer meg selv fremfor familie, venner og Røde Kors, jeg elsker alle disse menneskene og den herlige organisasjonen.
(bilde hentet fra google)
Men så er det da alle fordelene ved å være i et forhold, hvilket jeg må innrømme at jeg innimellom savner. Jeg savner en å ringe til å si jeg har hatt en helt for jævlig dag, en som ser at jeg har en dårlig dag, en som ser at jeg kanskje depper litt, en som legger armen rundt meg og sier: "jeg er glad i deg!" Jeg savner meningsløse samtaler om alt og ingenting, en å le sammen med og for all del en å gråte sammen med hvis det er tilfellet. Jeg savner tryggheten av at det er noen som bryr jeg. For all del jeg har gode venner som stiller opp, men de har nok med seg og sin utkårede og familien vet en del, men absolutt ikke alt. Men nok om det!
(hentet fra google)
Grunnet til at jeg skrivet dette innlegget er rett og slett det faktum at det finnes en herlig kar som gjerne kan være den som tar telefonen når jeg har en dårlig dag, og den som legger armen rundt meg og sier: "jeg er glad i deg!" Men feig som jeg nå er så klarer jeg ikke innrømme dette for vedkommende, men jeg måtte sette ord på dette. Dette er en gutt jeg er kjempe glad i og som jeg ser på som en kjempe god venn, men hvem vet hvor veien går? Man vet jo aldri om drømmer plutselig går i oppfyllelse..
Nei, singel livet er herlig det, jeg mangler bare noen å dele det med..
Peace Out!
Jannike <3
